Backpacking i Guatemala

Forrige uke turnerte vi Guatemala på jakt etter eventyr, ny kunnskap og nye impulser. Det fant vi!

Etter en uke i huset med litt utflukter i lokalområdet med Anne Grete og Arne bestemte vi oss for å dra på en litt lengre reise og se andre deler av Guatemala. Turen gikk med fly til Flores som ligger nord-øst i landet. Flores er en koselig liten by som ligger på en øy i Guatemalas nest største innsjø, Lago Peten Itza. I denne delen av landet er det et mer tropisk klima med høy luftfuktighet og høye temperaturer døgnet rundt. Heldigvis var det aircondition på hotelrommet!dsc06661

Den neste dagen dro vi videre til den gamle mayabyen Tikal. Tikal nasjonalpark er et av de største arkelogiske og urbane senterene fra den førkolumbiske mayasivilasjonen.dsc06756Mayabefolkningen kom til Tikal ca. 700 år f.kr og begynte å bygge imponerende bygg og templer som har blitt gravd frem fra jungelen i nyere tid.   Tikal var størst i den ”klassiske perioden”, fra 250 f.kr til 900 e.kr. Det var i denne perioden de største og høyeste monumentene ble bygget.   Ved started av 900 tallet begynte befolkningen i Tikal å gå drastisk ned, det er fortsatt uvist til hvorfor dette skjedde. Tikal lå gjemt i de dype junglene frem til 1696 da en gruppe dominikanske munker fant stedet. Men det var ikke før i 1848 at Tikal ble offisielt funnet av Colonel Don Modesto Mendez og Don Ambrosio som satt ved makten i Guatemala på det tidspunktet.  Tikal ble først nasjonalpark i 1955. Det er fortsatt bare deler av templene og byggningene som er gravd frem.

DCIM100GOPROGOPR2464.

dsc06703

DCIM100GOPROGOPR2449.

DCIM100GOPROGOPR2445.

Parken er veldig stor og 4 timer rundt på ruinene var nok.  Dette var mitt andre besøk til Tikal, så jeg har fått min dose. I senere tid har det blitt avdekket noen enda større ruiner litt lenger nord, som heter El Mirador. De er ikke like tilgjengelig, og en tur dit innebærer tre dagers vandring i jungelen. Det blir en annen gang!

Etter Tikal tok vi bussen til El Remate, et lite tettsted som ligger på nord-øst siden av samme innsjø som Flores.  Det første vi gjorde når vi kom frem var og ta et bad i innsjøen.  Her var det ganske mye varmere en ved Atitlan. Rundt 26 grader.  El Remate var en stille og rolig plass og det var herlig å bare slappe av og bade i innsjøen.

DCIM100GOPROGOPR2568.

DCIM100GOPROGOPR2487.

DCIM100GOPROGOPR2517.

Dagen etter ble det en ettermiddagstur til mayaruinene i Yaxha nasjonalpark.  Opplevelsen her var helt annen en i Tikal. For det første var det nesten ikke folk der, noe som gjorde hele opplevelsen mer spennende. Vi var faktisk alene på toppen av flere pyramider.  Vi var gjennom hele parken på 2 timer og avsluttet med solnedgang fra toppen av det største byggverket.dsc06863dsc06834

Den siste dagen med Anne Grete og Arne tilbragte vi formiddagen ved innsjøen. Her leide vi SUP-brett og etter en stund fant jeg balansen. Ådne hadde det i kroppen og klarte det uten noe problem. Etterpå tok vi bussen tilbake til Flores hvor vi spiste lunsj og deretter skulle reisefølge vårt tilbake til Guatemala City for å starte turen tilbake til Norge dagen etter.

DCIM101GOPROGOPR4335.

DCIM100GOPROGOPR2565.

DCIM100GOPROGOPR2561.

Vi hoppet på en buss i retning sør og tilbrakte natten i en trehytte på Finca Ixobal sør for Poptun.  Finca betyr gård eller landsted, alt ettersom! Her var det en pratsom papegøy som Ådne fant tonen med, og det var populært å leie hester og dra på tur på hesteryggen. dsc06971

DCIM101GOPROGOPR4365.

dsc06981

I resturanten kom vi i snakk med to karer fra Spania som var på motorsykkeltur fra Brooklyn, New York til Buenes Aires på 6 måneder.  Ådne hadde allerede sett de ved Lake Atitlan uken før og var bra fornøyd når vi kom i prat med de.  De hadde begge klassiske BMW R80 sykler fra 80-tallet. De som vil kan følge de på instagram #twowheelssouth og bloggen deres; twowheelssouth.comdsc0699615515777_973985495960_1002371_o

Etter at Ådne fikk en prøvetur på den ene motorsykkelen skilte vi lag, de på sykkel og vi videre på buss.  Neste stopp ble Rio Dulce, hvor vi ventet på en båt som skulle ta oss videre til neste overnattingsted, Finca Tatin som lå ved eleven. Det var virkelig en plass verdt å besøke.  En argentiner har bygd opp og driver stedet. Alt var bygget i tre og bestod av en labyrint av flere bungalows, terasser, kaier, oppholdsrområder med hengekøyer,  kjøkken, bad og diverse forskjellige hus med privatrom og dormitorium.  Alt var gjemt inne i jungelriket.  Her var det bare å ta plass i en hengekøy og høre på brøler-apene og dyrelivet som surret rundt deg.  Det kjekkeste var badingen i elven, der de hadde laget til en slengdisse så man kunne leke Tarzan.dsc07038dsc07140dsc07015
Finca Tatin er plass vi kunne tenkt oss å reise tilbake til for å tilbringe noen dager og bare nyte jungeltilværelsen. Akuratt denne gangen var vi litt utålmodig og klar for å begynne reisen tilbake til huset.  Vi tok en båt opp til Livingston på formiddagen og spiste Tapado-suppe til frokost. Det er en lokal spesialitet med fisk, krabbe, reker i en kokosmelksaus. I Livingston ser og føler du at du er på den karibiske siden. Her er det lite som minner om mayakultur og Guatemala slik vi har blitt kjent med landet. I Livingston er det afroamerikanere som dominerer og byen bærer preg av en karibisk kultur.

DCIM101GOPROGOPR4376.

Fra Livingston tok vi båt til Puerto Barrios som er en havneby helt ute på kysten. Dette er en plass der få turister er innom. Det var deilig å komme helt ut til havet å få litt sjøluft i lungene igjen. Det første vi møtte var en svær havn med Chiquita-kontainere som skippes verden over. Bananene er stort sett fra Honduras. Vi hadde blitt tipset om et svært spesielt hotell fra slutten av 1800-tallet som heter ”Hotel del Norte”. Dette skulle vi prøve ut. Hovedbygget minnet litt om gamle sjøboder i Norge som har stått tomt og utsatt for vær og vind de siste 50 årene. Her var det ikke et eneste gulv i vater. Terrassene var seget i sammen, og hellet kraftig utover. Men designet var upåklagelig, med korridorer på utsiden av både første og annen etasje. Hotellet fortalte på en måte om viktorianske storhetstider, da dette var et eldorado for utenlandske plantasjeeiere. Hemingway skal ha brukt dette hotellet.

DCIM100GOPROGOPR4395.
DCIM100GOPROGOPR4395.

DCIM100GOPROGOPR4402.

DCIM100GOPROGOPR4391.

DCIM100GOPROGOPR4392.

Hotellet var populært, og det var bare to rom ledig i hovedbygget. Disse var av elendig standard, og uten vindu så det var faktisk uaktuelt. Ved siden av var det et tilleggsbygg, og her fikk vi oss et rom med aircon og det hele. På ettermiddagen gikk vi en tur ut for å kjøpe bussbilletter videre, og etter tips fra andre reisende og normal sunn fornuft la vi igjen verdisaker og penger på hotellrommet da plassen er kjent for kriminalitet. Når vi kom tilbake til rommet en time senere var alt av penger og bankkort borte, samt passet til Ådne. Antageligvis hadde vi blitt observert på hotellet tidligere. De hadde funnet ut hvilke rom vi bodde på, og fulgte med når vi gikk ut. Deretter var bygget konstruert så de kunne klatre inn et trangt lite vindu som bare hadde myggnetting, fra en korridor skjult på baksiden av bygget. Flaks i uflaks så lå alt av kamerautstyr og gadgets igjen. Enten hadde de hastverk eller så fikk de ikke med seg mer. Hotelleier og politi var involvert og vi fikk meldt fra og ordnet med rapport. Hotelleier var veldig behjelpelig og vi fikk penger av han til å dekke reise tilbake til huset vårt. Vi fikk også byttet rom og middag spandert på oss i resturanten på hotellet. En ubehagelig opplevelse.20161209_031217074_ios

Etter dette uheldige tilfellet var vi enda mer motivert til å komme oss tilbake til trygge omgivelser ved innsjøen. Neste dag sto vi opp til tropisk regnstorm og måtte vasse midt i veien med vann opp til knærne for å komme til busstasjonen.

DCIM100GOPROGOPR4414.

DCIM100GOPROGOPR4420.

Deretter satte vi oss på en buss kl 6 om morgenen med god tro om at vi kom til å rekke en tur på ambassaden i Guatemala City.  Turen fra Puerto Barrios til Guatemala City var antatt å ta 6 timer.  12 timer senere var vi endelig fremme, og rimelig lei!  Da hadde vi vært gjennom bussproblemer, trafikkulykker, bussbytte, 3 filmer på veldig høyt lydnivå og nedkjølt fra iskald aircondition i bussen!  Deretter ble det en taxi til Antigua for å finne en plass å overnatte siden det var for sent til å kunne reise helt til Lake Atitlan på dette tidspunket. Vi fant en koselig plass å overnatte til en billig pris, og kvelden endte på med en øl og pizza på en veldig god resturant.  Dagen etter var vi endelig på siste etappe hjem, men også på denne bussturen fikk vi oppleve at ting ikke alltid går som du har tenkt. Etter en times rundtur i Antigua for å plukke opp alle passasjerene var vi på vei,  men ikke før vi hadde kommet opp de første bakkene var det en motorsykkel som smalt inn i siden på bussen og punkterte forhjulet. Da var det alle mann ut, midt på en travel vei for å bytte dekk. Varseltrekant er det ingen som har hørt om her, og bussjåføren klatret opp i veikanten for å finne busker og grener som han la ut i veien for å varsle trafikken.img_2551  Etter en liten halvtime var vi på vei igjen, bare med ett lite stopp da sjåføren kjørte ut i en grøft i en trang gate og bussen satt fast. Da var det alle mann ut igjen for å dytte bussen opp igjen i veien.  Slike ting som dette er vanlig her og en busstur går sjeldent slik du har tenkt. At du kommer deg fra A til B er sikkert, men hvor lang tid det tar og hvor mange stopp det blir på veien er ingen som kan vite på forhånd. For å si det rett ut varierer trafikkbildet i dette landet fra dysfunksjonelt til ikke-funksjonelt. Det er helt 100% håpløst. Like håpløst som å klage på veiene i Norge. Veiene i Norge er FANTASTISKE! Uansett har hele denne reisen bare gjort oss enda mer glad for at vi har huset vårt i Jaibalito. Her er det rolig, lite mas og ingenting slår den utsikten vi har akkurat her, fra vår egen terrasse.

DCIM100GOPROGOPR4426.

Nå har vi vært i Guatemala City hvor Ådne har søkt om nødpass. Ambassaden her er mer eller mindre nedlagt, så passet må lages i Mexico. Å få fullgodt norsk pass uten personlig oppmøte på en oppegående norsk ambassade lar seg ikke gjøre. Å reise til USA er normalt sett ikke mulig med nødpass, men i og med at Ådne har gyldig amerikansk visum i god behold i sitt gamle pass går det antageligvis bra. Vi må i allefall bare ta sjansen på det!

Submit a comment

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s