Forskjeller

Hjemme har vinteren meldt sin ankomst og jeg får stadig tilsendt bilder av snø, kuldegrader og tente stearinlys i varme stuer.  Det er lett for meg å sitte her og si at vinteren hjemme kan jo være ganske fin den også, og jeg har alltid likt variasjonene vi har i klimaet hjemme. Men jeg må innrømme at det er herlig å stå opp her hver dag til behagelig stabilt klima der det bare er å hive på seg en shorts og t-skjorte! Det er stort sett kun oss utlendinger som går lettkledd, de lokale har på seg rikelig med klær og stort sett bukser hele året. Om det er mest for å dekke seg for solen eller om de faktisk fryser er uvisst.

Før vi kom ned hit tenkte jeg at det skulle gå fort å bli kjent med de lokale her, men det er ikke like lett som jeg hadde forestilt meg. Den største barrieren er selvfølgelig språket, men det er store kulturelle forskjeller også og de ser på oss som veldig annerledes.

Selv om landsbyen har hatt utlendinger som har bodd her lenge, og stor gjennomfart av turister er det fortsatt vi som kommer utenfra som er mest annerledes. Det føles ofte som at det tar det for gitt at vi har mye penger, og at det noen tusen for oss ikke spiller noen rolle fra eller til. Dette merker vi spesielt når vi skal handle, da får vi ofte et helt urimelig prisforslag som ikke hører hjemme noen plass.  Vi har gått i fellen et par ganger og det er ingen god følelse å vite at vi har blitt rundlurt. De ser at vi trenger mye ting og møbler og har litt begrenset med tid på i finne alt.  Det er veldig vanskelige å vite hva som er riktig, hvor mye noe er verdt og ikke minst om det er mulig å få tak i det samme for en bedre pris. Da må du vite hvor du skal lete og hva du skal si!  For meg er dette et frustrasjons- moment som jeg må lære å forstå. Jeg misliker det sterkt og føler det er urettferdig, men vet at det er lite å gjøre med det for slik er kulturen her. Vi blir sett på som gringos, og gringos har penger. I hvert fall mer en det de har.  Du kan aldri helt stole på noen og for meg som nordmann er dette vanskelig! Vi er naive og tror ofte det beste om de fleste.

Det er store variasjoner i befolkningen, og store gap mellom rik og fattig. Vi har vært på besøk hos lokale i Guatemala City der det var overflod av luksus, flotte biler og alt du kan tenkte deg. Samtidig som vi bor i en relativt fattig landsby, der vi går forbi hus som ser mer ut som skur med jordgulv og vedfyring til matlaging. Barna passer på hverandre helt ned i 1-års alderen og mange sitter på gaten for å selge frukt, snacks og unødvendige suvenirer. Til tross for omstendighetene så er barna blide og glade, akkurat som vestlige barn. De leker med hverandre, bader i innsjøen, flyr drager laget av bossposer og hvis de er så heldig å få tak i en ball er det fotball som er tingen, og da er alle med.  De hilser på oss, er nysgjerrig på hvor vi skal, hva vi heter og når jeg går alene spør de ofte hvor Ådne er. De fleste begynner å kjenne oss igjen og vi begynner så vidt å bli en liten del av samfunnet.  Jeg får ikke følelsen av at det er noen her som lider av matmangel, sykdom relatert til fattigdom e.l, men det er jo vanskelig å vite sikkert.dsc06237

Vår oppfatning er at de lever av jorden på godt og vondt. De fleste har en eller annen form for avling som de høster og selger eller bytter mot andre nødvendige råvarer. Mange har noen høns og kyllinger gående. Det er i stor grad ved som blir brukt til å fyre under grytene. Om det f.eks skulle blitt et langvarig strømbrudd her hadde det strengt tatt ikke endret så mye. Hadde det blitt slutt på oljen hadde bare infrastrukturen endret seg litt. Her i Jaibalito hadde nok hverdagslivet gått sin gang.

Det finnes selvfølgelig en mellomting når det gjelder dagens levestandard, og de aller fleste guatemalere har det greit.  De har hus, strøm, vann, jobber og mat.  De jobber hardt og gjør en innsats der de kan. De bruker resursene rundt seg og hele familien må hjelpe til.  Hvordan folk velger å bruke pengene er jo veldig forskjellig, men fra det lille jeg har sett så er det ofte en annen bruk av penger enn det vi kanskje hadde valgt. Det vil si at når de først har fått en god lønning, og gjort en bra jobb og endelig har penger så er det ikke nytt tak eller gulv på huset de kjøper først, men kanskje heller en stor TV!

Det er nok litt av denne missforståtte økonomi-forståelsen som gjenspeiler seg når de lokale tror at vi kan hente penger opp fra en evigdyp brønn. De fortstår ikke at vi bygger dette huset som en langsiktig investering. De tror bare at dette er en annen luksusting, og at når vi først har brukt så mye penger kan vi like godt bare bruke hundre tusen ting. Når de spør hvor mye penger vi tjener hjemme må vi bare svare som det er. Selv om det er ti ganger så mye som de tjener i måneden betyr ikke det at vi kan øse ut tusen kroner på et pledd, dobbel pris på en båttur eller ti tusener i feriepenger og bonuser som arbeidere ikke har rett på, bare for å være snill.

Det var litt om vår beskjedne lille kulturkræsj her. Når det er sagt går alt veldig fint, og alle problemer som oppstår takles og løses. Vi har hatt besøk hjemmefra noen dager nå og stemningen er på topp!

Det blir naturligvis tatt flere bilder med turistpreg enn med arbeid,- og hverdagspreg. Her er uansett noen fra de siste ukers turvirksomhet i området rundt innsjøen.
Frokost i Tzununa: dsc06223 Jaibalito sett fra innsjøen. Huset vårt er det hvite oppe til høyre:dsc06257Til kais i San Juan

DCIM100GOPROGOPR2144.

DCIM100GOPROGOPR2125.

Appelsinjuice med skilpaddeegg skal visst være kjempegreier:

DCIM100GOPROGOPR2158.

Her sitter vi akkurat nå:

dsc06266

Submit a comment

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s